Hva er Parkinsons sykdom?
Vi skiller mellom Parkinsons sykdom og parkinsonisme.
- Parkinsons sykdom er en spesifikk sykdom som må oppfylle bestemte kriterier. Parkinsonisme er ett av disse kriteriene.
- Parkinsonisme beskriver de typiske motoriske symptomene vi finner ved Parkinsons sykdom, men som også kan forekomme ved andre tilstander for eksempel som bivirkninger av medikamenter og fremskreden demens.
Årsak
Parkinsons sykdom, heretter forkortet PS, er en kronisk, progressiv hjernesykdom som fører til unormal avleiring av proteinet alfa-synuklein. Sykdommen kjennetegnes ved at nerveceller substantia nigra går tapt. Dette fører til mangel på signalstoffet dopamin, noe som igjen fører til endringer i de motoriske funksjonene. Det er disse endringene som utgjør parkinsonismen. Andre deler av hjernen rammes imidlertid også. Det forklarer hvorfor PS også kan gi ulike ikke-motoriske problemer. Fem år etter at diagnosen er stilt, vil omtrent 50 prosent av pasientene trenge en form for hjelp i hverdagen, og 10 prosent vil ha behov for sykehjemsplass.
Forekomst
PS rammer mellom 100 og 150 personer per 100.000 innbyggere. Vi antar derfor at om lag 7000-8000 personer har sykdommen i Norge. Menn rammes oftere enn kvinner, og de fleste får diagnosen i 50-70-årsalderen. Generelt øker forekomsten av sykdommen med økende alder. Fordi befolkningen stadig blir eldre, er det forventet at antall personer med PS fordobler seg frem mot 2040.
Symptomer
Parkinsons sykdom kjennetegnes ved en karakteristisk kombinasjon av motoriske symptomer og tegn: Minst to av disse tre symptomene må være tilstede og symptomene er alltid asymmetriske i tidlig fase.
Skjelving i hvile rammer 80 prosent av pasientene. Pasienter har som regel hviletremor. Når sykdommen utvikler seg, kan posisjons- og aksjonstremor komme i tillegg. Posisjonstremor er skjelving i en kroppsdel som aktivt holdes i en bestemt stilling, for eksempel strake armer. Aksjonstremor er skjelving som oppstår når pasienten utfører en handling, for eksempel fører hånden til en kopp.
Dette er langsomme eller ingen bevegelser. Bradikynesi trenger ikke omfatte hele kroppen, men kan være konsentrert om én kroppsdel. Under testing av bradykinesi vurderes bevegelsesutslaget, om bevegelsesutslaget minker, hastigheten av bevegelsen og festinasjoner (små stopp) i bevegelsen.
Rigditet er en form for stivhet. Selv om pasienten er helt avslappet vil undersøkeren kunne finne økt motstand i armer og ben ved passive bevegelser.
Posturale endringer
Posturale endringer regnes også som ett av hovedsymptomene, men er ikke med i diagnosekriteriene. Posturale endringer vil si endret kroppsholdning og balanse. Pasienten har en fremoverbøyd holdning med bøyde albuer, hofter og knær.
Det kliniske bildet kan være veldig forskjellig fra pasient til pasient. 80 prosent er rammet av skjelvinger på diagnosetidspunktet, andre har symptomer som langsomme bevegelser og/eller stivhet i kroppen.
I tillegg til de nevnte motoriske symptomene kan personer med PS utvikle opptil 40 ulike ikke-motoriske symptomer (link til spørreskjema ikke motoriske plager). Disse varierer i omfang og alvorlighetsgrad fra person til person. Eksempler på slike ikke-motoriske plager er søvnvansker, utmattelse, endret luktesans, lavt blodtrykk, vannlatingsbesvær, forstoppelse, kvalme, inkontinens, depressive symptomer, angst, manglende motivasjon, smerter, synsbedrag og kognitive problemer.
Diagnose og utredning
Det finnes ingen test som alene kan brukes til å stille diagnosen PS. Den korrekte diagnosen stilles ved hjelp av kliniske funn, effekt av behandling og sykdomsforløpet. Andre tilstander som kan gi parkinsonisme må utelukkes. I diagnostiseringsprosessen ser man derfor nøye på hvilke medikamenter pasienten bruker fra før, tar blodprøver og bilder av hjernen.
Forløp
PS er en kronisk, progressiv nevrodegenerativ sykdom. Nevrodegenerativ er en fellesbetegnelse for flere tilstander som primært påvirker nervecellene i hjernen. At sykdommen er progressiv, vil si at den forverrer seg over tid. Symptomene forandrer seg, og nye kan komme til. I tillegg vil pasienten etter hvert oppleve svingninger i funksjonsnivået både fra dag til dag og i løpet av en enkelt dag. De fleste vil oppleve at det terapeutiske vinduet smalner. Ved et smalnet terapeutisk vindu er det liten differanse mellom virkning og uønsket bivirkning. En måte å motvirke dette på er å ta medisinen oftere fordelt på dagen, i mindre doser og til presise tider.
